Det er en klisjé men det begynte som en god idé på et fuktig nachspiel. Utgangspunktet startet mange år tidligere.
På Roskilde.

 

 

I desember i 2009 satt vi tre litt påseila karer med
ungdommelig overmot og sekken full av gode ideer på nachspiel. Vi hadde allerede luktet litt på tanken om å starte et utested, men etter å ha møtt en del byråkratisk motstand, og ikke fått plassen vi ønsket, dukket ideen om en festival opp. Joakim (Engelstad), Anton (Solberg) og jeg hadde mange gode ideer, og kjernen i det hele var Roskilde. Vi ville bringe 

Roskilde-feelingen til Norge.
 

Vanligvis når man sitter å fabler på nasj, redder verden kommer med fantastiske oppfinnelser og ideer, ender som regel historien der. Men Anton er en sånn person som plutselig kan sette i gang med ting andre bare hadde ristet på hodet av, og jeg har aldri vært spesielt flink til å si nei til ting.

 

Noen dager etter ovennevnte nach får jeg en telefon fra Anton: - Hva syns du om Langøyene?

- Hva jeg syns om Langøyene?

- Ja. Det er jo helt genialt. Det er en svær slette der, helt perfekt for festival.

 

Jeg husker det stoppet litt opp. Var han fortsatt på ideen vi hadde hatt sent på lørdagskvelden?

Seks måneder senere stod vi på Langøyene med et sirkustelt, to scenerigger med lys samt anlegg til en verdi av ca. to millioner kroner. Øya var leid. 100 frivillig-t-skjorter var trykket opp sammen med 6000 festivalarmbånd. To gigantiske aggregat var fraktet over. En lastebil var på vei over med ferga (som vi også hadde hyret), med nok drikkevarer til å skjenke en god size campingplass i en uke. Over 50 artister var booket over tre innholdsrike dager. Festival ble det! For alle 230 som dukket opp. Hvorav kun halvparten egentlig hadde kjøpt billett.

Trang fødsel

Veldig mange festivaler får en trang fødsel. At vår festival ikke var noe unntak ble veldig tydelig da Ugress åpnet eventet med fem dansende mennesker foran scenen, mens alle gjerdene mellom området og campingplassen blåste ned på åpningslåta. Baren manglet tak men ølet var kaldt, lyden var god og sola skinte gjennom hele festivalhelgen. På natten var gresset på øyen fylt opp av selvlysende grønn Sankthansorm.
At det gjennom nedriggsuka kun var et par personer igjen til å rigge, og at tidenes storm med over 1000 lynnedslag i timen og pøsende regn, har vi for lengst fortrengt. 

 

Det ble en bratt læringskurve med dertilhørende blodslit og de fleste hadde vel gitt seg der.

​

Den vansklige andre plata

Året etter var vi der igjen. Med ny tro på prosjektet, og erfaring fra året før, gjøv vi løs på den formidable oppgaven.

 

Nå skulle det gasses på. Med DJ Pippi, Skatebård og Ralph Myers som headlinere, kunstnere, masse spennende innhold og ny avtale hos Aas bryggerier med 3 sorter øl, var det igjen duket for festival! Billettsalget bedret seg også, dog fortsatt et stykke unna våre relativt hårete mål. Men nå begynte det å ta form. På kvelden var det god stemning i baren og ellers på området, publikum flokket seg foran scenen og danset inn i sommerkvelden. På nattestid kunne man høre folk spille musikk og hygge seg i skogen oppe i skråningen, og man kunne ane konturene av atmosfæren vi hadde vært så ivrige på å skape.
Roskilde-feelingen. Man kunne gå med gress under beina fra leir til leir og snakke uanstrengt med festivaldeltakere som slappet av og koste seg langt fra hverdagslivets kjas og mas. Et etterlengtet avbrekk fra samfunnet og dets normer og regler. Vi hadde greid det. Vi hadde skapt den atmosfæren vi ønsket å gi til folk.

 

Det er klart. Vi var fortsatt et stykke unna hva man ville kalle en levedyktig festival.

 

Turbulente år

Etter dette fulgte et par turbulente år. På grunn av dårlig billettsalg i 2012 ønsket Anton å avlyse det hele 10 dager før avvikling. Han ville ikke gjennomføre festival på kreditors regning. En voksen avgjørelse flere festivalsjefer kan lære av. Billettsalget var lavt og budsjettene syvsifret. Etter litt press og en fantastisk jobb i teamet fikk man dog flyttet det hele på land til Vulkan arena og Hausmania, for så i siste liten ikke få innvilget skjenkebevilling på førstnevnte sted. Den største artisten Felix Da Housecat avlyste i det vi skulle åpne. Festival ble det likevel, etter å ha dumpet ti tonn sand i bakgården til Hausmania og lagetbakgårds-beachparty med brorparten av artistene.

 

Men flyttingen i siste liten og frafall av skjenkebevilling skapte usikkerhet. Man tok derfor i 2013 et initiativ til et samarbeid med en annen festivalaktør om å gjøre en fellesfestival på Langøyene igjen, samme dato som tidligere, men med helt ny branding. Det ble komplikasjoner helt på oppløpssiden og det ble brudd. Snarrådig stablet vi på plass en gratisfestival iløpet av 2 korte uker, under samme navn som før. Artister og leverandører stilte gratis. Vi landet på Sukkerbiten utenfor Operaen. Med en liten gresslette der ute og Barcode som bakteppe fikk vi en byfestival med et hint av campingfølelsen. Siden eventet var gratis kom det og mye folk og vi var tilbake på et slags spor. På Sukkerbiten skulle vi bli i tre år.

​

Finne seg sjøl

I 2014 var headlinerne Fritz Kalkbrenner, Bugge Wesseltoft og den legenden Todd Terry. Vår egen Todd Terje har faktisk hentet navnet sitt fra denne artisten. Uansett, mens Todd Terry spilte kom en norsk DJ-storhet fra slutten av nittitallet, Peter Pan, bort til meg og sa entusiastisk - han der hadde jeg poster av hengende på gutterommet. Da vet man at man har gjort noe riktig. I tillegg til et mer omfattende kunstprogram ble også det etablert et eget fagprogram. Det passet fint på Sukkerbiten.

 

 

I 2015 kom ideen om å male paller for å bruke til ulik infrastruktur. Det ble et uttrykk vi har tatt med oss siden. Investor Per Karsten Ims kom inn i bildet med midler, kontor og gav med sitt joviale vesen en god boost inn i Sommerøya. Vi fjernet Elekronika Festival fra navnet da det gikk inflasjon i festivalbegrepet. Leif Vidars pølsefestival på Narvesen, og lokale klubber, kjørte sine egne festivaler over en lav sko. Etter 2015, for øvrig et fantastisk år med blant andre Steve Bug, Mental Overdrive og Finnebassen på plakaten, kom
beskjeden om at videre utbygging av Bjørvika krevde at
entreprenører trengte Sukkerbiten til brakkeområder. Da måtte vi igjen lete etter nytt festivalområde.

 

Vi ønsket oss Middelalderparken som hadde blitt ledig, men landet til slutt på Kontraskjæret. Oslo kommune har alltid vært veldig imøtekommende. Både med hjelp til område og økonomisk støtte. På Kontraskjæret huset vi blant andre Jeff Mills, Karima og Michael Mayer. Midt i hjertet av byen, fortsatt med gress under føttene og trær rundt oss. 2016 ble en milepæl i festivalens uttrykk, programmering og antall besøkende.

Fotball VM kom i veien og Kontraskjæret ble holdt av til de hele sommeren. Året etter ble det derfor Salt, det lille kulturområdet ved toll-kaia. Et flott område nær sjøen, som ble til en fin festival med DJ’s som Stephan Bodzin, Kink, Anja Schneider og Rødhåd. Kunstprogrammet fikk boltre seg, og vi fikk blant annet heist en snekke pyntet med alskens rariteter inn på området. Fagprogrammet var faglig tungt, og relevant med Næringsetat, Politi, Norsk Kulturråd med fler på plass. Verdens absolutt største jam av elektroniske instrumenter ble avholdt med noenogtredve musikere. Det har blitt et fast festivalinnslag hvert år siden. Dette var også året da vi inviterte et 20-talls etablerte norske DJ`s til maraton-spilling, et event som har blitt en årlig publikumsfavoritt. 

 

"Men noe var ikke helt som det skulle. Selv om plassen var bra, var gresset byttet ut med asfalt og festivalområdet var begrenset til trebenker, i motsetning til å kunne ta med pledd å få piknik-følelsen. Det var klart at noe måtte gjøres”

​

Ned for landing

Etter gjennomgang av mange flotte plasser, falt avgjørelsen på Hundesletta på Ekeberg. Igjen med god hjelp fra lokale myndigheter. Dispensasjon fra Byantikvaren måtte til da området er regulert som kulturminne med et temmelig strengt vern. At det meste av området også er naturreservat gjorde at mølla ble svær. Et dusin møter med ulike forvaltere og byråkrater førte til at området ble tinga og godkjent på nåde.

​

Ringen er sluttet

I 2018 kunne vi nok en gang ønske folk velkommen til et gresskledd festivalområde omkranset av frodige trær og en utsikt som tar pusten fra en hver. Større enn noen gang. Med gode salgsrekorder både i billettluke og bar. På lørdagen avsluttet brasilianske Anna og ukrainske Nastia på hver sin scene. Begge løftet “taket” uten sidestykke, og sørget for at festivaldeltakerne gikk hjem euforiske, med gåsehud og et smil om munnen. Etter festivalen var alle glade. Vi i staben,
festivaldeltakerne, kommunen og også Politiet var strålende fornøyde med avviklingen av det niende Sommerøya. Gjennomføringen gikk strålende og det var raskt klart at det ville bli gjentagelse på Hundesletta. Opp igjennom er det mange som skal takkes. Kommune, sponsorer og samarbeidspartnere. Og stab. Blandt stab har det vært mange inn og noen ut av stab, superfrivillige og frivillige. Alle har lagt i et enormt engasjement og fortjener takk herfra og inn i himmelvelde. Ikke minst nåværende ressurspersoner og stab, hvis sistnevnte er en flott bukett mennesker. Lista er lang og begynner man å nevne noen er det fort gjort at noen blir glemt, så derfor gjør jeg ikke det. Men de vet hvem de er. Takk!

 

Nå i skrivende øyeblikk sitter jeg i baksetet i bilen til festivalsjef Anton, på vei til Roskilde-festivalen nøyaktig 20 år etter første gang jeg var der, vel vitende om at vi om bare noen uker skal ha den tiende gjennomføringen av Sommerøya, og det føles det som om ringen på sett og vis er sluttet.

 

Og går det bra får vi forhåpentligvis være der igjen.
Og igjen. 

 

Mens vi gir folket et etterlengtet avbrudd fra hverdagslivets kjas og mas, og skaper den gode festivalfølelsen.